Norge trenger en gullreserve
Begravelsen fant sted på Flemma kirkegård på Nordmøre tidlig i mai, 1940. Hjertet til Sverre Belle fra Norges Banks Hamar-avdeling hadde slått sitt siste slag under lemping og lasting av Norges gullreserve, som nå var på flukt fra de tyske okkupantene. Rundt 70 tonn gull var anbragt i utlandet allerede på slutten av tredvetallet, men 49 tonn gull, det såkalte seddeldekningsgullet, befant seg ennå i Oslo da 9. april opprant.
Takket være snarrådighet og et behendig brudd på reglementet, ble det ferdigstablede gullet fraktet nordover; først med lastebiler til Lillehammer, deretter med tog til Mørekysten. Fra Molde og Åndalsnes gikk ferden med båt langs tre forskjellige ruter. Kong Haakon VII slo følge med en av gullbåtene oppover kysten til Malangen, før han seilte videre til Tromsø med «Heimdal». En måned senere ble han fraktet over Nordsjøen med krysseren «Devonshire».
Det var ansett som viktig å få sikret det norske gullet.
Like fullt, i 2004 ble det aller meste som var igjen solgt på rot. Gull ga ikke god nok diversifisering, ble det sagt. Siden den dagen har gullprisen økt med en faktor på tre, etter å ha vært oppe i nesten fem ganger prisen det ble avhendet for.
Men er poenget med å eie gull å sikre seg spekulativ avkastning?
annonse
Jeg mener dette er forfeilet. Gull har en annen funksjon i en tid hvor omløpsmidlenes eneste verdi ligger i tillit til den som har utstedt dem.
Gull er ekte penger. Gull er trygghet. Sedler og mynter er ikke penger, men omløpsmidler. Forskjellen ligger i at papir ikke er en god bevarer av verdier over tid. Gull har mange tusen års historisk felles forståelse av at det er verdifullt. De såkalte fiat-valutaene har den leie egenskap å ha sine velfungerende perioder, før de uvegerlig blir utvannet og til slutt går det helt galt.
Slik gikk det også med gullet i antikken – grådige aktører blandet inn kobber og skapte inflasjon på denne måten. Det var en oppskrift på samfunnets sikre undergang. Politikere klarer simpelthen ikke å motstå fristelsen til å trykke mer enn det er dekning for. Derfor bant man seg til en gullstandard.
Denne standarden gjorde det mulig å ta med sin pengeseddel til banken for å veksle den inn i ekte gull. “Fem Kroner Guld”, husker jeg det stod på gamle sedler jeg har sett. Dette gjorde det umulig å trykke flere sedler enn det var dekning for. Antagelig kommer vi til å returnere til en form for gullstandard igjen om noen år når dagens pengesystem rakner. Om det blir Verdensbankens “Spesielle Trekkrettigheter” som etterhvert støttes av gull, en kryptovaluta, eller om det blir de enkelte lands myntenheter, blir spennende å se. Men tilliten til dagens system er dømt til å ryke. Dagens “penger” oppstår når gjeld skapes, og forsvinner når gjeld saneres. Den siste rest av gullstandarden fjernet President Nixon tidlig på syttitallet.
Gaddafi gjorde et forsøk på å lage en gullbasert pengeenhet i Afrika, og vi husker jo alle hvordan det gikk med ham, takket være Hillary Clinton, Bernard Henri Levy, Jens Stoltenberg & co.
Men norsk gullstandard eller ei, er ikke det preserende spørsmålet. Norge eier praktisk talt ikke gull. Syv gullbarrer, samt en god del gullmynt er bevart, med tanke på en mulig museumsutstilling. Disse var antagelig med på gulltransporten i 1940.
Vi har et oljefond som har passert 8 billioner i verdi.
Mye av dette er plassert i rentepapirer, såkalte obligasjoner. Med det astronomiske gjeldsnivået i verden, samt historisk lave, ja endog negative renter, er det stor sjanse for at obligasjonene vil bli vesentlig mindre verd fremover. Når renter stiger, faller obligasjonsprisene.
Derfor burde disse avhendes mens det fremdeles finnes kjøpere som vil betale god pris, og disse midlene bør brukes til å kjøpe fysisk gull. Norges Bank har hvelv som kan ta det imot. Fordelen med å eie gull er at dersom aksjemarkeder, obligasjonsmarkeder, pengesystem og eiendomsmarkder ryker, så sitter vi like fullt igjen med noe av oljeformuen vår.
Det er å anbefale at enhver person har ti til femten prosent av sin nettoverdi plassert i gull og sølv som en sikkerhet. Dersom det skjer et krakk, vil denne delen av porteføljen stige voldsomt i kjøpekraft. Det som er fornuftig forvaltning for én person burde også være godt for en nasjon.
En billion i fysisk gull (ikke gullderivater) ville gjort Norge beredt til å stå støtt gjennom den forestående krisen, og deretter i møtet med en ny økonomisk verdensorden. Kina har skjønt dette, og hamstrer gull både åpenlyst og i det skjulte.
Vi har ennå tid til å oppføre oss som de kloke jomfruer fra Skriften. Ingen kjenner timen.