En gang gikk en gutt gjennom et tre og han trodde han kunne høre et trist gråte, som om noen gråt mens hun sang. Etter lyden kom han til en stor, rund, mystisk, grå fontene. Den triste sobbing syntes å komme fra fontenen bassenget. Gutten feide bort bassengets skitne overflatevann og så en gruppe grå fisk som svømte i en langsom sirkel gjennom dammen. Med hvert runde de lagde, åpnet de små stemmeene sine og ut kom den sugende lyden.

Gledet av dette, prøvde gutten å fange en av disse utrolig snakkende fiskene. Men da han stakk armen i vannet, ble den grå, helt opp til albuen. Da dette skjedde, gikk en stor trist inn i ham, og han forsto plutselig hvor bedrøvet fisken følte seg. Han følte akkurat som jorden på armen; skittent og forurenset.

Han trakk raskt armen ut av vannet og løp fra det stedet. Men armen ble grå, og gutten fortsatte å føle seg trist. Han prøvde så mange ganger å hylle seg opp, men ingenting virket. Det var før han skjønte at hvis han skulle gjøre jorden glad da ville lykken bli sendt tilbake til ham, gjennom jorden på armen.

Fra da av satte han seg om å ta vare på landsbygda. Han brydde seg om plantene, gjorde det han kunne for å holde vannet fra å bli forurenset, og han oppfordret andre til å gjøre det samme. Han var så vellykket at hånden hans begynte å gjenopprette sin normale farge. Da grått var helt forsvunnet, begynte han å føle seg glad igjen, og han bestemte seg for å besøke fontenen. Da han fortsatt var en vei fra fontenen, kunne han høre fisken synger lykkelige salmer, og han hørte dem gledelig sprut i det krystallklare vannet i den magiske fontenen.

Det var klart å se at jorden hadde kommet tilbake til sin opprinnelige lykke; og gutten følte seg enda lykkeligere ved synet.